ti_ba_5r

Rasens Historie

TIBETANSK TERRIER

ti_ba_5r

SMÅFOLKET FRA VERDENS TAK

 

 

Den Tibetanske Terrier (heretter kalt TT) har sin opprinnelse fra Tibet som ligger på ca 4-5000 meters høyde, omgitt av Himalayas ugjestmilde og høye fjell, et sted telen sitter i marken ca. 8 mnd. i året. Nord i Tibet er det et stort platå med saltsjøer hvor det nesten ikke vokser noe, med unntak av provinsen Amod som er kjent for sine gress-stepper. I resten av Tibet fins det også gress i dalene hvor smeltevann fra fjellene renner i elver ned mot India og Kina. Det blåser alltid en iskald vind, men solen titter ofte frem og gjør at det blir store temperaturforskjeller. Det er i dette tøffe karrige og tørre miljø våre TT er blitt formet, et miljø som setter store krav til hundene for å overleve.

Det sies at TT har eksistert i sin nåværende “form” i over 2.000 år. Helt fra 1712, gjennom hele 1800 tallet og fram til begynnelsen av 1900 er det dokumentert minst et 30-tals iakttagelser av tibetanske hunder. Etter det en tror har hundene kommet fra et kloster, som lå i det som senere er blitt kalt “the Lost Valley”. Noen av klosterets øverste ledere hadde besøkt dalen og da de skulle reise hjem fikk de noen TT med seg som gave. Kort etter dette raste veien sammen og klosteret ble for alltid isolert fra omverdenen, derfor fikk dalen navnet. TT har vært i klostrene og hos nomadene, de ble gitt bort i gave til folk som hadde gjort noe godt for klosteret, eller som skulle ut på en farefull reise Det gikk ikke an å kjøpe en TT, den ble gitt bort i gave til noen en ønsket velstand eller fred. Når buddhismen kom til Tibet fikk klostrene store eiendommer, og en tror at gjeterne ga hundevalper til munkene for å holde seg på god fot med dem. De valpene som ble gitt bort var oftest de minste i kullet, for de egnet seg minst til å klare gjeterarbeidet i det tøffe klima og under de vanskelige levevilkårene som folket hadde. Ved diskusjoner om TT opprinnelse og historie snakkes det iblant om “klosterhunder” og “gjeterhunder” som forskjellige raser.

Hva var det som gjorde at tibetanerne verdsatte TT så høyt? Hvilke egenskaper var viktigst for dem? Hvilken funksjon hadde de? Hos nomadene var de vakt og gjeterhunder, og i klostrene vakt og selskapshunder. De lå rundt klostrene og varslet når det kom noen, og var regnet som ubestikkelige. Når de hadde varslet, var det de store mastiffene og menneskene som skulle skremme vekk inntrengerne. Mange som under 2 verdenskrig illegalt prøvde å rømme til Tibet, så på TT som den verste fienden, fordi den gikk løs i fjellene ved grensen og varslet om inntrengere. I noen trakter var det både røvere og rovdyr og da var det betryggende å ha en levende alarm liggende rundt i leirene både natt og dag.

En historie som sies å være sann handler om 2 TT, som reddet livet på en liten nomadejente. De hadde stoppet for å slå leir for natten, og de voksne var opptatt med sette opp telt og barna lekte rundt omkring. Plutselig hørtes ville bjeff og de løp til for å se hva som sto på, og fikk se de 2 tibbene som holdt stand mot en panter som forsøkte å ta jenta. Det fins flere lignende historier om TT.

 

TT ble av nomadene også brukt til å vakte pakkdyr, og på de smale bratte stiene brukte de pakkdyrenes rygger til å komme seg fram og tilbake, for å drive dyrene framover. De varslet alltid for fremmede med bjeff og knurring slik at de skulle holde seg unna.

De kunne til og med bite for å understreke at de mente alvor. De var egne og sterke, men ikke større enn våre hunder i dag. Når oppakningen ble tatt av dyrene for natten sov hunden ute i snøen sammen med de for å passe på. Det sies også at når tåken lå så tett at menneskene ikke så noe var det TT som viste vei.

For hester, mennesker og de store hundene var det vanskelig å gå i snøen for de falt igjennom og sank ned i snøen, men ikke TT for de store flate føttene fungerte som innebygde truger og holdt dem oppe på snøen. Det viser at potene på en TT må være meget sterke og “seige”. Selv etter en dags vandring var de like fine og spreke.

TT er herlige, intelligente og arbeidsvillige hunder. Når gjeterne skulle ha samlet en flokk ga de dem et signal og de løp avgårde oppover fjellsidene og sirklet inn sauene. Ofte var fjellsidene stupbratte, men hundene hoppet fra klippe til klippe, forsvant ned i en kløft for så å dukke opp på neste høyde. Dette forteller mye om TT`s utrolige balanse-evne. Hadde den feilbedømt avstand eller plassen den skulle lande på ville det vært dens sikre død i de bratte fjellsidene. De har mye av kattens spenst og balanse, og det er en av de tingene som gjør at det er så viktig å ta vare på rasens særpreg, den skal kunne “snu på en 5-øring”, selv i fart.

Pelsen på en TT er dobbel, tett og myk underull og en rikelig og lang overpels, som ikke skal være for myk. I Tibet er hundene veldig tovet, dette er en nødvendighet for å beskytte mot kulden på vinteren og mot angrep fra andre dyr, som da ikke får skadet dem så lett. De fleste TT i tidligere tid var goldenfarget med svart maske, helt svarte, eller svart og hvit. Tibetanerne selv så på de helt hvite som de mest verdifulle, vi vet ikke sikkert hvorfor, men en teori er at fordi de hovedsakelig var varsling og vakthund, så ble de vanskelige å se i den hvite snøen, som jo dekker landet i ca 8 mnd. av året, en medfødt kamuflasje. De hadde to måter å stelle pelsen på, enten ble den klippet samtidig med sauene på våren, eller de skrubbet pelsen med våt sand for at den skulle bli myk og glansfull.

Maten besto av “myse” (noe tibetanerne trodde ga hundene et dypere og farligere bjeff), linfrø, smør, ost, kjøtt og ben. Til drikke fikk de melk eller øl.

Det er ikke vanskelig å forstå at Tibetanerne ville gi en venn et slikt nyttig og arbeidsomt dyr når de skulle ut på sine farlige ferder. I Tibet må både mennesker og dyr arbeide hardt for å overleve. Det er under disse forholdene den TT er blitt formet til en, sterk, egen, rask og smidig arbeidshund, som ifølge tibetanerne blir gjennomsnittlig 14-16 år gammel.

Det strides om navnet på TT. I Tibet kalles de Dhokhi Apso, det var for mye likhet med Lhasa Apso, som begge ble kalt Lhasa Terrier. Når de kom til Europa bestemte The Kennel Club i 1934, at navnene skulle bli som de er i dag. I USA ble alle langhårete små tibetanske hunder kalt Lhasa Apso fram til 1969! Men en TT har ingen “terrier” i seg, den er en ren gjeterhund og selskapshund.

 

 

Fordi en TT kun ble gitt bort som gave, tok det lang tid før den kom til Europa.

Det ble den Engelske kvinnelige doktor Grieg, som kom i kontakt med TT i India i

1922 . Følgende historie forteller begynnelsen med hennes egne ord:

Jeg ble med i Women’s Medical Service of India og landet i Bombay den 2 januar 1922.

Jeg ble sent som tjenestelege og sjef for kvinne og barnesykehuset der. En kveld under en hete periode sendte husmor bud på meg i min bungalow. Jeg skyndte meg til sykehuset og fant en opphisset husmor som prøvde å forklare en tibetansk mann og hans hustru at de ikke kunne ta med sine 2 ponnier og sin hund inn på sykehuset samt alle sine eiendeler, og bare sitte der og ikke ville flytte på seg. Heldigvis hadde vi en nepalsk sykesøster der som kunne litt tibetansk. Det viste seg at hustruen hadde hørt at jeg hadde åpnet magen på en av hennes venner og tatt bort den onde ånden som holdt på å ta livet av henne, og den onde ånden hadde ikke kommet tilbake.

Hun kom for å be meg gjøre det samme for henne. Jeg undersøkte henne og fant en enorm stor syste i den ene eggstokken. Jeg sa at jeg kunne ta den bort og at hun kunne legges inn på familiesalen slik at hennes mann kunne lage maten når hun ble bedre. Men de 2 ponniene måtte bli i byen, og hunden kunne ikke få komme før etter operasjonen. Hun sa at “Lille” hennes TT ikke ville tillate at hennes mann engang fikk ta i henne så lenge hun var syk. Lille satt ved siden av henne på sengen, jeg gikk fram til sengen og sa til Lille at hun måtte være snill jente, og at hun bare fikk treffe sin matmor 2 ganger om dagen til hun ble bedre. Jeg løftet henne opp og hun snudde på hodet og slikket meg. Det var mitt første møte med TT.

Jeg så senere at Lille skulle ha valper og lot henne derfor være sammen med sin matmor i familiesalen ettersom hun hadde kommet seg så bra etter operasjonen. Lille fikk 4 valper, 2 hanner og 2 tisper. Når de var ca 7 uker gamle kom tibetanerne med alle 4 til meg og sa,: det her er hellige hunder, og bare et fåtall har tillatelse til å ha dem. Men vi ønsker at du velger den du synes mest om, som takk for at du reddet mitt liv. Jeg valgte den gull og hvitfargede tispevalpen og døpte henne Bunty. Året etter kom tibetanerne tilbake for å fortelle at de onde åndene ikke hadde vendt tilbake. Med seg hadde de en hvit hannhund, og de ventet til Bunty begynte å løpe slik at de fikk parret seg. Bunty fikk 3 valper, 2 hanner og 1 tispe. Selv året etter kom de igjen, men denne gangen med en goldenfarget hannhund for Bunty. Hun fikk igjen 3 valper, og jeg beholdt en gull og hvitfarget hannhund som fikk navnet Mr Binks, som voksen ble han verdens første Champion.

Dr. Grieg ble i en periode beskyttet av en fakir p.g.a. opprør mellom de innfødte, han skulle passe på at hun og hennes husdyr ikke skulle skades på noen måte. Da hans oppgave var over spurte Dr. Grieg hvem som hadde sendt ham og han svarte at det var de meget vise menn fra de fjerne fjellene, og han så da mot Tibet, så tittet han på hennes 3 TT som var rundt henne og sa : lov meg at du aldri lar “småfolket” fra klostrene dø ut. Det lovet hun, og var trofast mot dette løftet hele sitt liv.

Da Dr. Grieg flyttet tilbake til England hadde hun med seg Bunty, en tispe Chota Tukra fra det første kullet og en hanne fra andre kullet Ja-Haz. Bunty ble parret med sin sønn og de fikk 3 valper. Burrah Sahib, Bodmash og verdens første champion Mr. Binks. Dr. Grieg tok Mr. Binks med til India og der vant han 4 CC. Dessverre ble han angrepet av en rabies-smittet hund og døde. På denne tiden ville regjeringen i India at hjernen til alle husdyr som døde av rabies skulle sendes til Pateur-instituttet for å kunne utvikle en vaksine. Etter en stund fikk Dr. Grieg et brev fra sjefen på instituttet som skrev følgende: jeg vet ikke hva slag hund du sendte, men den var helt unik. Den hadde like mange hjerneceller som et intelligent 6-årig barn. Heldigvis hadde Mr. Binks fått valper etter seg før han dro til India. Tispene Snowdrop of Gomba, Puck of Lamleh og Luvmi of Lamleh som er mor til den berømte Jana of Lamleh. Disse er stammen for Dr. Grieg’s kennel Lamleh.

Da Dr. Grieg kom tilbake til England igjen begynte hun oppdrett sammen med sin mor Alice Grieg, kennel Ladkok. Disse to var faktisk de eneste som drev oppdett med bare Tibetanske raser, TT, Lhasa Apso og Tibetansk Spaniel. Senere tok hun kennelnavnet Lamleh. I 1930 ble rasene godkjent av Engelske Kennelklubben og i 1934 ble The Tibetan Breeds Association offisielt godkjent. Den første TT som ble registrert i Engelske Kennelklubben, og den mest innflytelsesrike importen, var den flotte champion Thoombay of Ladkok. Han var født i et Tibetansk kloster og hadde vunnet flere utmerkelser i India før han kom til England. 11 år gammel ble han champion. 15 år gammel produserte han fremdeles fine valper med en 12 år gammel tispe.

En annen betydningsfull import var tispen Gyan Tse of Lamleh, som var i nesten alle stamtavler før krigen. Hun ble stilt ut i India og ble BIS i Karachi. Rasens første champion-tispe i England var Jana of Lamleh, som var et barnebarn av henne.

Andre pionerer på rasen i England var Mrs A.K. Smith, Mrs A.W. Watts og Mrs J.Colville. Den førstnevnte hadde importert en 4-årig tispe Platinum Blonde som var parret med Chandra of Ladkok, dessverre døde tispen med 3 av sine valper, heldigvis overlevde en valp, Boochak Ali.

Ali er et viktig ledd mellom de første importene og senere generasjoner. TT fra Lamleh og Ladkok ble eksportert over hele verden. Til USA, India, Persia, Tyskland, Italia og Danmark. Det tok lang tid før de kom til di øvrige nordiske land.

I 1953 fant Mr. Downey (kennel Luneville) en hannhund i en Engelsk havn (Trojan Kynos kalt Dusky) som var av ukjent opphav, men p.g.a. sin likhet med TT ble han registrert og ble champion i 1955. Dr. Greig som hadde lovet å holde rasen “renraset” tok dette tungt og var redd rasen skulle lide under dette.

Det ble registrert enda en TT med ukjent stamtavle på 50 tallet, tispen Princess Chan eier var Miss ‘H. Slaughter. Hun hadde et kull med 8 valper etter den goldenfargede Ch Pa Sang of Lamleh. En goldenfarget datter Princess Aureus og Trojan Kynos er begynnelsen til Mr og Mrs Downeys Lunevill-oppdrett. De oppdrettet flere championer men som type var de som regel mindre og mer grasiøse enn de opprinnelige Lamleh og Ladkok hundene. Lunevillhundene ble veldig populære, men Dr. Grieg ville aldri akseptere de som ekte tibber.

På 60 tallet startet flere oppdrett av TT, bl.a. Mr. & Mrs Newell, Dokham kennel, Mrs Cross, Silgarhi kennel. Disse to ser vi i våre stamtavler i dag også. På 70 tallet kom flere importer og nye kenneler i England. bl.a. Tintavon med Paul Standen, Hardacre med Mrs A. Matthews og Tengrinor med Mr og Ms Stephens.

I desember 1972 døde Dr. Grieg og Mr og Mrs Beesley overtok hennes hunder under kennelnavnet Lehlam. Dr. Greig hadde siden 1956 et tett samarbeide med Mrs Murphy, kennel Kalai i USA og hun importerte mange hunder fra Dr. Greig ,den siste fikk hun bare noen måneder før hun døde. Rasen ble fort populær i USA og i 1957 ble The Tibetan Terrier Club of America med Mrs Murphy som president grunnlagt, men det drøyde flere år før rasen ble godkjent av Amerikanske Kennelklubben.

Til Australia kom rasen med den Engelske ch Hardacre Aurora. Ch Hardacre Good Wich og Hardacre Evil Weevil produserte det første kullet.

Hunder fra Hardacre og Arkatagh kennelene er grunnstammen for tibbe-oppdrettet på New Zeeland, det var Mr Brian Harris (Caerlaverock) som importerte de første.

I Tyskland ble det fru Erika Bruns som hadde vært i India og lært rasen å kjenne der som importerte 2 drektige tisper fra Dr. Grieg i 1939, det var Zosmi of Ladkok og Loki of Ladkok. Dessverre ble det bare 2 tisper etter Zosmi og Loki gikk tom, slik at hun da satt med 4 tisper og ingen hanne. Hun prøvde flere ganger å få kjøpe inn en, men p.g.a. krigen var det vanskelig, heldigvis fant hun en hanne i Italia i 1940 (Dyck) hans foreldre var importer fra Tibet, Guappo og Mutter Dolly. En valp etter disse var en kraftig hvit hanne Astor v. Tiergartenbrück som fins i de fleste tyske stamtavler. Hun hadde flere kull men da russerne inntok Berlin ble både hun og de 14 tibbene skutt.

I dag er det flere Tyske oppdrettere som fortsatt avler på Lamleh-linjer og som har gitt flere championer gjennom årene.

I Sverige var det Carin Slättne (kennel Slättängs) som på 50 tallet importere flere hunder fra Dr. Grieg, en av de beste avlstispene var Zarelle of Lamleh. Erik og Inga-Maj Jönsson , kennel Romestorps kjøpte sin første tibbevalp i 1959 Slättängs Afrodite som ble S & DK champion. Hun var en velutviklet tispe både i kropp og pels med god pigmentering, ganske stor ca. 38 cm. Hun ble parret med sin far Khalarka of Lamleh og det ble 4 championer av 6 i det kullet. Romestorps Celine, som ble nordisk champion fikk være hos familien. Jönsson. Den første Int. champion var Romestorps Fantom, men han ble aldri brukt i avl.

For å få inn nytt blod importerte familien Jönsson Tsang-Tong of Lamleh i 1962. Han ble dessverre skremt under transporten til Sverige, så han ble ikke stilt ut så mye, men ble til slutt S & DK ch. Han ble brukt en god del i avl, og hans mest kjente avkom er Int & Nord ch Romestorp Ismene.

I 1963 kjøpte Maine Olsson kennel Farmarens, Slättängs Godiva og et år senere hennes mor Slättängs Apollonia som ble parret med Tsang-Tong of Lamleh. S ch Farmarens Ayala ble solgt til kennel Krysant og hennes blod finns også i kennel Kaunda og danske Sjellebro kennel. I 1967 kjøpte Greta Lindvall Chin Lou of Lamleh fra Dr. Greig. Han ble av stor betydning for kennel Ting-e-Ling og far til mange championer. Den mest kjente er vel Nord ch A-Mas Azorina som ble mor til 1974 års Gulltibbe. Margareta Sundqvist kennel A-Mas, har som Dr. Greig vært trofast mot Lamleh-linjene med stor suksess både i utstillingsringene og helsemessig. Hun har med sine snart 30 års avl bevart rasens særpreg og var en pådriver for å få til et internasjonalt samarbeide når det gjelder øyesykdommer på rasen. Den første konferansen fant sted i Danmark 17 juni 1989.

Den gang var det 9 land som var med i dag er det 14. Her tas det opp problemer som vedrører rasen, og det forskes nå på blodprøver som kan vise om våre hunder er bærere av gener for øyesykdommen PRA. Det føres en liste over alle tilfeller av PRA og LL i de land som er med.

Disse blir sendt til de enkelte klubbene slik at vi kan bruke de i vår avl, dessverre blir stort sett bare de hundene som går i avl øyenlyst slik at det blir en del “sorte tall”. Vi får bare håpe at alle til slutt innser hvor viktig dette er slik at de “krever” av sine valpekjøpere at de øyenlyser. Ingen ønsker blinde hunder. (tror jeg).

Til Finland kom TT i 1960, det er flere fremgangsrike kenneler derfra, for å nevne noen: Fru Paasios Millan kennel, Fru Valles Matinsuon kennel, Fru K. Sarlins Dali-Jarkan kennel og ikke minst Tuula Plathan`s Karamain kennel, som har eksportert hunder over hele verden. Finland har en meget høy gjennomsnittskvalitet på sine TT .

Den første TT i Norge var Buzara`s Felona som kom fra Sverige. Hun ble ikke avlet på, men i 1977 kjøpte Aslaug Carlsen kennel Top Dog, Kaundas Feng-Mo som ble Norges første champion. Aslaug Carlsen ble også den som stiftet Norsk Tibetansk Terrier Klubb.

Hun importerte flere hunder både fra Sverige og Finland og har gjennom årene fått flere championer. Feng-Mo`s datter Top Dog’s Princess Nyomi ble den første norsk-oppdrettede champion. I 1985 fikk Norge sin første Int.ch svenskfødte Int Nord ch NV-84 Tintavon Darth Vader, som senere ble eksportert til USA. I 1989 kom den første norsk-oppdrettede med denne tittel: Int N S ch Ti-Ba Seng Kye.

Det kom flere kenneler til etter hvert, bl.a. Nordlian’s kennel eier Anne Didriksen, som fikk Gulltibbe BIR i 1985 med Nord ch Nordlian’s Rajago Pala Charis, Peaceful Dream’s kennel eier Solvei W. Christensen med Gulltibbe BIR i 1987, Int Nord ch Peaceful Dream`s B-Yko. Abso Seng Kye’s kennel eier Gerd Smedstad med flere Gulltibbe-plasseringer. Schaka-Ta’s kennel med eiere Inger Johannessen og Eva Kolbjørnsen har også flere Gulltibbe-plasseringer og hadde også stor suksess med sin sorte hannhund Int Nord ch NV-94 og 95 Schaka-Ta’s As-Yan. Mithra-Shan’s kennel eier Anne Kathrine Mediaas har også oppnådd Gulltibbe med N S ch Mithra-Shan’s Che Thu-Mo. Interessen for TT ser ut til å være stigende for vi får stadig flere oppdrettere som arbeider for rasen, og gjør det bra.

Rasens særpreg er vel både dens utseende og lynne. En TT lærer veldig fort, men fordi den er en gjeterhund så har den også gjeterhundens egenrådighet. Dessverre er det få som bruker TT i dag, selv om vi har flere eksempler på at de fremdeles kan gjete (og er gode også). De har ingen problemer med å ringe inn en flokk sauer og bringe dem til deg, eller jage vekk “inntrengere” på hytta, uten å skade sauene. Dette ligger tydeligvis i deres natur. Fordelen er at de er raske, spretne og vet hva de skal gjøre, selv om ingen har lært dem det. Jeg har selv sett min egen tispe komme med en flokk sauer (heldigvis var ikke bonden der), og hun hadde full kontroll over de, jeg ble faktisk veldig imponert over henne.

Det er også flere som bruker TT i lydighet og agility. Det går fint hvis en er utstyrt med god tålmodighet og forståelse for rasen. Innkalling er det største problemet for de er så lette og avlede. Der kommer vel gjeterhunden inn igjen (skal bare sjekke hva som skjer der borte), så kommer jeg. P.g.a. TT raskhet og smidighet egner den seg godt for agility, i Sverige har de til og med et eget TT lag som har gjort det bra. Får håpe vi kan komme etter her hjemme også, slik at det ikke bare blir en utstillingshund, med Lhasa-pels som ikke får bruke seg selv og sine evner.

Å sammenligne TT med de andre rasene i gruppen er ikke så lett. For det første så har jo TT alltid vært både gjeterhund og selskapshund . Det gjør at den faller litt mellom to stoler. Den er en trofast selskapshund men den elsker jo også å få bruke seg selv litt, få utfoldelse for all energien som er i dem. De tilpasser seg lett et familieliv, men har i de fleste tilfeller også behov for kunne få løpe litt fritt i naturen. Det siste kan jo være vanskelig i områder med mye sau, for de lar seg friste til å gjøre “jobbe sin”. Så noen “ren” selskapshund er de sjelden, men de kan selvfølgelig læres til å bli det. De er snille og glad i både barn og voksne, passer på flokken sin, og er fremdeles vekkerklokker. Det er ikke mye en TT ikke får med seg av hva som skjer rundt dem. De er “kloke” og trøster deg når du er lei deg, de gir mye av seg selv hvis du er mottakelig. Det er opp til deg selv hvordan din TT skal bli, er du kjærlig og bestemt, setter grenser og er konsekvent, blir en god leder, så får du en utrolig herlig hund. De vil gi deg glede i mange år. Størrelsen på en TT skal for hannhund vær mellom 35,6 og 40.6, og tispene noe mindre. Sammenlignet med andre gruppe 9 hunder er de vel litt større enn gjennomsnittet.

Rasen har etterhvert fått ulike typer i forskjellige land. I USA er de fleste ekstremt elegante med lange halser og nesten overvinklet bak, smale hoder med meget dårlig underkjeve, noe som er meget uheldig for rasens uttrykk. Fotside pelser som ofte er alt for myke i struktur. De har blitt rene showhunder.

England har til dels ganske små tibber, som ofte mangler kjønnspreg, det er vanskelig å se om det er en tispe eller hanne du hilser på. Hodene blir små, snutepartiet og tenner blir langt fra kraftig og sterke som det står i standarden. Kropp og benstamme mangler sin “robusthet”, det blir med andre ord lite TT igjen. Det er nå flere oppdrettere i England som har begynt å importere hunder fra både Sverige og Finland i håp om å få endret den trenden som har vært.

Tyskland, Sverige og de øvrige nordiske landene har vært flinkere til å jobbe med å bevare den opprinnelige TT. En middels stor robust hund. En hund som også i dag kan utføre det den ble skapt til. La oss håpe at Dr. Greig’s løfte om å bevare småfolket fra Tibet vil fortsette også i fremtiden.

 

Kilder:

  • Angela Mulliner’s bok The Tibetan Terrier
  • Elisabeth Legl’s bok Hunder fra verdens tak
  • Svensk HS rasspesial nr. 4/91
  • Mrs Emmy Manuel`s bok Your Guide to the
  • Tibetan Terier.
  • Samt mine egne erfaringer fra de land jeg har besøkt og sett Tibetansk Terrier.